Norsklærer 2.0

I en stadig mer digitalisert hverdag der bilder skifter raskt og beskjeder er korte, står norskfaget ovenfor en rekke utfordringer i å tilpasse opplæringen til elevene og samtiden. Dagens web 2.0 elever sitter på en unik digital kompetanse som ikke bare bør begrense seg til fritiden, men som også kan brukes i undervisningssamenheng.

Vi står ovenfor et generasjonsskifte blant lærere. Det merkes godt blant annet fra min egen skole. For noen er data, Facebook, apper, Wiki og blogger kompliserte ting som gjør elevene ukonsentrerte og de mister viktig læring. Internett er ikke til å stole på og Wikipedia er en styggedom. De rynker på nesen og lager personalsak av at lærere bruker Facebook i undervisningen.

Samtidig har vi andre lærere som ønsker å bruke gode digitale verktøy som et hjelpemiddel og tillegg i undervisningen, nettopp fordi det forenkler, gir nye muligheter for samarbeid og er en del av dagens ungdomskultur. Her er ringpermen er byttet ut med digitale mapper, kladdeboka med Pad eller PC, og elevene har mye av det materialet de trenger digitalt gjennom OneNote og Skydrive. Jeg skal komme tilbake til hvordan vi bruker disse programmene litt lenger ned.

En kollega av meg er svært bekymret for hva som kommer til å skje med håndskriften, når elevene ikke lenger må skrive alt for hånd. Hva slags skrivetrening får de om de bare skal bruke PC i skolearbeidet? De vil ikke utvikle en personlig og funksjonell håndskrift, mener hun. Hvordan skal de også kunne skrive grammatisk riktig, når de har tilgang til retteprogram på data, og vi ikke kan vite hva som er deres grammatiske kompetanse?

Det er helt klart viktig spørsmål hun stiller, og det er åpenbart at den nye web 2.0 generasjonen står ovenfor andre problemstillinger enn det vi selv haddde i skolen. I løpet av få år har vi hatt store endringer i lese og skrivevaner bland de unge (og voksne). Internett har utviklet seg fra en mer statisk informasjonkanal, til å bli en mer dynamisk og sosial arena. Brukerne av internett er både produsenter og konsumenter på samme tid, der interaksjon og samarbeid i tekster er vanlig. Wikipedia er et godt eksempel på et brukerstyrt nettsamfunn, der man samskriver om forskjellige emner.

Dagens unge er blitt multibrukere av digitale tjenester og da spesielt sosiale medier. De microskriver på Twitter, oppdaterer, deler og kommenterer på Facebook, de deler og følger på Instagram, korte glimt på Snapchat og ser videoer på Youtube. Alt dette i løpet av et øyeblikk. Det går ekstremt hurtig, og det krever en helt annen kompetanse enn det kreves for å fordype seg i en roman eller skrive en novelle. De multimodale tekstene på internett gir hurtig informasjon, de er er hypertekster med mange klikkbare elementer som gjør at leseren beveger seg hurtig gjennom tekstene, uten så veldig stor refleksjon og fordypning.

Gjennom egen praksis har jeg sett noen av de problemene den nye digitale hverdagen kan by på. For enkelte elever er det vanskelig å lese nettsider og finne frem til nyttig informasjon. Det er helt klart at internett byr på store mengder informasjon og det kreves helt andre lesestrategier for å skaffe seg overblikk og hente ut innhold. Mange ender opp med "klipp og lim" strategien, fordi det var umulig å sortere informasjonen og reprodusere den med egne ord. For noen blir det rett og slett for mye. Det blir for mange klikkbare elementer, for mange mulige løsninger.

Som lærer må man være bevisst på hvilke digitale verktøy man skal bruke og hvorfor. Det er også viktig at man som lærer har god kompetanse selv og vet hvordan verktøyene kan brukes. Jeg har benyttet meg av flere flotte samskrivingsprogram som er både morsomt og motiverende for elever. Program som Piratepad og Etherpad er flotte programmer som lar elevene skrive sammen i sanntid. Her kan man dele klassen opp i grupper, og la de skrive sammen om et bestemt tema. Det blir ofte morsomt når elevene ikke vet hvem de skriver sammen med og temaet er morsomt. Denne typen samskriving fungere flott i små grupper, og gjerne med elever som ellers strever med å produsere tekst.

Jeg nevnte tidligere programmet OneNote og Skydrive. Dette er flotte PLN programmer for samarbeidsprosjekter og digitale mapper. I 9. klasse har jeg og tre andre lærere startet et forsøksprosjekt der elevene bruker OneNote til skriftlig arbeid i fagene norsk, engelsk og tysk. Her lager de seg mapper som er tilgjengelig for alle lærerne. De løser oppgaver, poster lyd og bildefiler i mappen sin. Som lærer gir OneNote gode muligheter for formativ vurdering, der tilbakemeldinger kan postes til hvert enkelt element. I tilegg har vi fellesmapper sammen med en annen 9. klasse et annet sted i Norge, der vi deler tekster og andre prosjekter. OneNote er etter mitt syn et godt eksempel på et vektøy som trener elevenes digitale kompetanse uten å være rent internettbasert. Programmet er avhengig av internett for å synkronisere mappene, men man er ikke avhengig av internett for å skrive.

Utviklingen av digitale vektøy går i høy hastighet, og det er krevende å holde seg oppdatert på det som måtte finnes av gode verktøy. Det finnes en god og oversiktelig Wiki, der man kan finne mange spennende programmer og verktøy.